I dag har vært en annerledes dag, men allikevel som dager som jeg husker langt vekke.
Første gang jeg kom til Jerusalem var i august 2004, da var jeg fri og frank, ingen mann og ingen barn å tenke på, rett og slett bare klar for nye eventyr! Og jeg storkoste meg i Jerusalem, studerte og reiste rundt, både i Israel, de Palestinske områdene, Egypt og Jordan.
Samtidig var det på den tiden fremdeles selvmords bombere i ny og ne og sikkerhets situasjonen var derfor annerledes. Man hadde en bevæpnet sikkerhetsvakt på hver buss og på hver holdeplass, ofte med bombehunder med seg. Disse sjekket de reisende og slo alarm om noe så mistenkelig ut. Det fantes og på hver eneste lille cafe, restaurant og butikk en væpnet sikkerhetsvakt ved inngangen. Man måtte og bare venne seg til lange køer og mye venting til alle døgnets tider pga vesker, poser og sekker som så mistenkelig ut. Området måtte da nemlig sperres av og man måtte vente på bombebilen som hadde med seg en fin liten robotlignende sak som de kjører bort, pirker litt i sekken med, endevender den, og så var det bare å kjøre videre! Dette har i mange år vært rutine for israelere og det er mange som ikke gir det en ekstra tanke lenger, men det er jo klart at det gjør noe med en når man lever under slike forhold så lenge.
De siste par årene har disse sikkerhetstiltakene vært så og si fraværende. Det har vært 'gode tider'. Flere elementer spiller inn her, og lik det eller ei, men muren som Israel har bygget har absolutt hjulpet på og har vært avgjørende for den relativt rolige situasjonen som har vært i hele Israel over lengre tid. Det er faktisk fire år siden siste eksplosjon rammet Jerusalem. Dagens 'begivenheter' har derfor fått frem mange følelser og minner som mange her nede hadde håpet å slippe å kjenne på igjen. Det inkluderer meg selv. Jeg husker selv hvordan det var da busstoppet mitt ikke langt fra universitetet gikk i luften. Jeg hørte smellet og så røyken. To mennesker mistet livet og 18 ble skadet. Som den gang så hører man ambulanse sirener i et sett, helikoptre i luften, hver eneste person man ser har mobilen på øret for alle vil vite at ens kjære er i god behold, evt frustrasjon over ikke å komme frem for nettverket er overbelastet.
Alt dette kom tilbake til meg i dag. Jeg var på forelesning, ironisk nok om 'Terrorism and Political Violence' da vi fikk beskjed. Vi ble kjapt talt opp og fikk 10 min til å ringe rundt på. Men hjertet mitt var i halsen i de minuttene fra nyheten kom til jeg fikk ringt mannen. Han og Lucasen er jo ofte innom busstasjonen på vei hit eller dit når jeg har lange dager på universitetet. Bilen vår står jo nemlig fint parkert i Bergen ;-) Takk og lov og heldigvis så var de hjemme i dag, Lucas har nemlig hatt litt stygg hoste i det siste.
Siste nytt i skrivende stund er at en 58 år gammel dame døde og 39 andre ble såret da en bombe i en bag ble plassert utenfor buss 74 på en holdeplass rett utenfor busstasjonen i Jerusalem. Det letes etter personen som la fra seg bomben der og som regel så finner politiet de. Bomben var og, som så ofte før, full av glassbiter, metallbiter, spikrer og alt annet som kan skape mest mulig skade ved å bli slengt langt avgårde under selve eksplosjonen, 'skademaksimering'!
Jeg prøver ellers så godt jeg kan her å ikke gjøre innlegget så alt for politisk siden dette tross alt er en slags mammablogg ;-) Men i dag er ikke det så lett. Jeg er nemlig ganske sint. Jeg har med vilje tidligere ikke nevnt den israelske bosetter familien som ble drept med kniv i sitt eget hjem for litt over en uke siden. Familiens 12 år gamle datter kom hjem sent på kvelden og fant mamman, pappan og søsken på 11 år, 4 år og 3 mnd drept med kniv. I helgen har det og falt over 50 raketter i sørlige Israel som er skutt ut fra den Hamas kontrollerte Gaza stripen. Dette er og et ukentlig fenomen og har vært det i flere år. Og Israel gjør jo sitt. Bomber igjen. Akk....man kan bli skikkelig deprimert av å oppholde seg for lenge i området om man tar alt inn over seg (noe jeg strever med å ikke la det gjøre).
At dette er starten på en ny bølge med bomber evt selvmordsbombere i Israel/Jerusalem tviler jeg sterkt på. Så langt ser det ut til at det kan ha vært et enkelt tilfelle fra en ukjent gruppe. Men det hindrer allikevel ikke alle disse følelsene og tankene i å dukke opp igjen. Igjen kommer jeg til å sitte med haukeblikket mitt på bussen, på jakt etter noe/noen som ikke oppfører seg som de burde, og nå i tillegg uten sikkerhetsvakter som kan gi ihvertfall en illusjon av sikkerhet. Vi har ikke bil så vi må bruke buss. Kommer jeg til å like å ta med meg Lucas på bussen nå? Nei, absolutt ikke. For man vet jo aldri... Det er dette som er terror.
Ifølge Aftenposten så sender mange foreldre syke barn i barnehagen pga press på jobben. Dette forklarer jo igjen hvorfor så mange faktisk må være hjemme med konstant syke barn når de treffer på allslags basselusker i en barnehage full av syke barn (satt litt på spissen)! Men hva skal man gjøre da når ungen er syk uke inn og uke ut og sjefen bare blir surere og surere? Ikke noe lett det der. Jeg håper jo selv at jeg hadde valgt å ha min lille hjemme til han var helt frisk ettersom det er i mitt hode det eneste riktige både for meg, ungen og de andre barna (foreldrene) i barnehagen. 
